Sosialpornografi eller ærlig formidling?

Psykisk syke og pårørende ser noen ganger grunn til å kontakte media. Tragiske hendelser har ved flere anledninger satt dagsorden for det offentlige ordskiftet om vårt psykiske helsevern. Medias kritiske søkelys er nødvendig, men er media kritiske nok til sin egen håndtering av slike følsomme tema?  

Sissel Benneche Osvold, journalist og spaltist i Dagbladet, Michael Setsaas, privatpraktiserende spesialist i psykiatri, leder i Norsk Journalistlag Ann – Magrit Austenå og Marit Kristine Bugten fra Landsforeningen for pårørende innenfor psykiatrien (LPP), møtes til debatt.

– Har pårørende for liten makt når de mener systemet svikter? Hva kan gjøres for å bedre deres virkemidler?

 

Osvold:
– Pårørende har i praksis liten makt, men helselovgivningen gir dem rettigheter. Eksempelvis har
Pasientrettighetsloven, kapittel 3, om medvirkning og informasjon, en rekke paragrafer som også ivaretar hensynet til de pårørende. Jeg får mange henvendelser fra pasienter, pårørende og psykiatriske sykepleiere som kan fortelle om varierende praksis på ulike institusjoner. Hovedbudskapet er at foreldre og ektefeller i høy grad holdes utenfor og sitter igjen med en vond følelse av at behandlerne mener de er årsaken til sykdommen og derfor bør holde seg unna. Likevel skrives som kjent flertallet av de innlagte i psykiatrien ut til sine ektefeller, samboere og foreldre. Forbedringspotensialet er enormt. Det handler både om å lovfeste rettigheter, om kontrollkomiteenes aktive medvirkning, men ikke minst om profesjonen som må bli mindre autoritær og heller samarbeide med alle gode krefter. Pårørende er en viktig medspiller som ikke kan lukkes ute.

 

Setsaas:
– Hvilken makt pårørende skal ha vil vel alltid være gjenstand for uenighet. Det ligger nok i psykiatriens natur at noen pårørende alltid vil være misfornøyd og ha en opplevelse av at de ikke kommer til orde – at de ikke blir hørt og ikke blir tatt på alvor. Noen ganger er dette åpenbart berettiget, andre ganger mindre berettiget. Men jeg tror de eksisterende ordninger med pasientombud, Helsetilsyn og gjeldende lovverk egentlig bør være tilstrekkelig for å ivareta de pårørendes interesser i dette.

 

Austenå:
– Pårørende opplever nok selv at de står maktesløse når de "faller mellom stoler" og det samlede hjelpeapparatet svikter. Sett utenfra virker det som om det opplagt er behov for en koordinerende offentlig instans som kan bistå pårørende og til dels ta over det som mange i dag opplever som hjelpeløs vandring mellom fastlege, psykiatriske institusjoner og politi. At det ikke er mulig å koordinere dette bedre, med dagens store offentlige budsjetter og datateknologi, er vanskelig å forstå, både for pårørende og medier.

 

Bugten:
– Som enkeltstående pårørende opplever vi en maktesløshet overfor et system som vi ikke kjenner, et system som er uoversiktlig, fragmentert og i stadig endring. Vi i LPP Trøndelag snakker ofte om at det psykiske helsevernet ligner en smultring, med mange gode tilbud og tjenester spredt rundt omkring. Men hullet i midten er ofte det som først møter deg, og det tar sin tid før du får øye på ringen rundt. Virkemiddelet er som i alle andre sektorer i samfunnet; koordinering, kunnskap og samarbeid, og her synes jeg at det nå skjer en gledelig utvikling både statlig og kommunalt.

 

– Er "pårørendeoppslag" i media sosialpornografi eller vesentlig formidling?

 

Osvold:
– Det kommer an på oppslagets karakter, vinkling og utforming. I hovedsak er såkalte pårørendeoppslag, og nå snakker jeg om psykiatrien, mer fraværende i mediene enn de er en journalistisk sjanger. Både pårørende og pasienter kvier seg av naturlige grunner til å kontakte media for å snakke om konflikter i forbindelse med behandling i psykiatriske institusjoner. Det er for mange hensyn å ta i forhold til nabolag, arbeidsplass og andre som trolig vil stille seg fordomsfulle til mennesker med psykiske lidelser. Vi er ikke kommet lenger enn at psykiske lidelser stigmatiserer pasientene på en måte som gir behandlerne meget stor makt nettopp fordi pårørende vil unngå å vekke oppmerksomhet i offentligheten. Pasientene på sin side vurderes heller ikke som likeverdige partnere i den offentlige samtalen. Da er det ikke rart at det ofte først er når pasienten har tatt livet sitt at de pårørende våger å kontakte mediene.

 

Setsaas:
– Jeg oppfatter en del slike oppslag som åpenbart sosialpornografiske, unyanserte og med en skjult agenda! Vi har jo problemer med å besvare slike oppslag av hensyn til pasienten(e) og taushetsplikt. Men dette må for all del ikke forhindre en åpen debatt om innhold og form i dagens tilbud innen psykiatrien!

 

Austenå:
– Pårørendeoppslag kan være begge deler. De aller fleste journalister som lager pårørendeoppslag, gjør det ut fra en vurdering av at det er for ille at noen ikke får den hjelpen de trenger og at i det minste mediene må tale deres sak. Men dette er krevende stoffområder. Som journalist kan det være vanskelig å balansere følelsesladet informasjon fra pårørende i krise med den ofte knappe informasjon det er mulig å få fra det taushetsplikt-belagte hjelpeapparatet. Manglende informasjonskultur i hjelpeapparatet gjør journalistikken dårligere og bidrar til unødvendig eksponering av pårørende i krise.

 

Bugten:
– Enkeltskjebner er med på å belyse mangler i tjenestene, og det er viktig. Oppslagene kunne inneholdt flere faktaopplysninger om de eksakte tjenestetilbudene og hvorfor de ikke fungerer i de gitte situasjoner. Dette gir
god læring.

 

– Står media på den svakes side, eller bidrar sensasjonsjournalistikk til stigmatisering og en undergraving av åpenhet rundt psykisk helsevern – slik at de ”brysomme” gjemmes bort?

 

Osvold:
– Jeg vet ikke på hvilken side mediene står til enhver tid. Dagbladets utgangspunkt er å belyse viktige samfunnsforhold når vi velger å drive journalistikk rundt svake gruppers forhold. Hensikten er å frambringe fakta, og dersom vi finner kritikkverdige forhold som rammer svake pasientgrupper, er det vår oppgave å gi offentligheten innsyn i disse og stille de ansvarlige til ansvar. Det er min erfaring at vi anklages for å drive såkalt sensasjonsjournalistikk hver gang vi finner noen ansvarlige. Derfor er tonen i slike reportasjer viktig for å unngå at partene forsvinner ned i skyttergraven. På den annen side gjelder dette ofte en konkret interessemotsetning som ikke kan kamufleres. Vår oppgave er faktisk ubehagelig for den som sitter med ansvaret når vi kan påvise feil. Og sånn må det være.

 

Setsaas:
– Min erfaring er stort sett at journalistene og mediene har en genuin interesse av å avdekke kritikkverdige forhold, og å tale den svakes sak. Problemet er imidlertid at kildekritikken og dybdearbeidet i saken av og til er for unyansert og ufaglig! Det triste i dette er at noen slike oppslag slår veldig tilbake på pasienten eller pårørende og blir vanskelig å leve med videre!

 

Austenå:
– Journalister og mediene skal stå på de svakes side. Dette er en plikt vi har i følge Vær Varsom-plakaten. Men journalister kan gjøre feil, både i vurderinger og faktagjengivelse.
Sensasjonsjournalistikk, i form av utnytting av enkeltmenneskers situasjon og følelser, svekker først og fremst medienes omdømme og den enkeltes sak, fordi slik journalistikk kan befeste fordommer i offentligheten. Jeg tror imidlertid at alle former for omtale av psykisk helsevern samlet og på sikt bidrar til økt debatt – og dermed forhåpentligvis større åpenhet. Økt åpenhet gjør det vanskeligere å gjemme bort saker.

 

Bugten:
– Det spørs hvilke media det er snakk om. Journalistikken preges nok av en holdning som går ut på å ivareta de "svakes side” men researchen på hva det offentlige kan og skal stille opp med, kunne som sagt vært bedre.

 

– Hvordan kan vi unngå at mediafokuset legger stein til byrden for mennesker i en vanskelig livssituasjon?

 

Osvold:
– I den grad det er fokuset på pasientene som føles plagsomt for pasienten eller pårørende, er det medias oppgave å sørge for at disse parter skjermes. Som regel er det pasient eller pårørende som tar kontakt. Da gjelder det å vurdere om vedkommende tåler offentligheten. Svært ofte finner vi ut at det gjør de ikke, og lar følgelig være å kjøre saken. Såkalte whistle-blowers er kilder vi ifølge våre egne retningslinjer kan skjule helt. Personer som tilhører det systemet vi kritiserer, eller som får søkelyset på seg, tilhører forhåpentligvis et system som har strategier for hvordan man takler offentlighet. Hvis ikke bør dette være førsteprioritet. De må benytte seg av sin rett til å agere, sin uttalerett og tilsvarsrett. Det er et stort ansvar å arbeide med pasienter i helsevesenet. Som det er et stort ansvar for mediene å bedrive systemkritikk som kan komme til å ramme enkeltpersoner. Begge profesjoner bør derfor gå til jobben med faglig ansvarlighet og empati.

 

Setsaas:
– Dette kan unngås med en større grad av åpenhet med samfunnet rundt oss, og at vi ser på de pårørende som en viktig resurs. Samarbeidet må bedres. Det tror jeg er det viktigste. Men det går jo an å ha et godt samarbeid med mediene også – i stedet for å gjemme seg når det blir for vanskelig! Av og til er situasjonen vanskelig, og ting kunne ha vært gjort annerledes; det ligger i fagets natur!

 

Austenå:
– Ved i mindre grad å eksponere følelser i stedet for fakta. Skal mediene bli bedre på dette, må ansatte i helseinstitusjoner, kommunalt hjelpeapparat og politi utvikle en bedre, og helst en felles kultur for hvordan det informeres i slike saker. Mer informasjon gir bedre bakgrunn for redaksjonelle vurderinger og vil samlet gi bedre journalistikk og en varsommere håndtering av både syke og pårørende. Her trengs det møteplasser mellom mediefolk og folk som jobber innen primærhelsetjeneste, psykisk helsevern og politi.

 

Bugten:
– Her bør man være varsom med å ta inn stoff som ikke er fordøyd. Media bør ikke være for snare med å formidle tema om svikt i det psykiske helsevern basert på opplysninger fra mennesker som nylig har fått vite at de er blitt pårørende til en person som har fått en alvorlig psykisk lidelse.

Telefon: 47 48 30 00 - Telefaks: 94 77 00 03 - E-post post@setsaas.no Setsaas Medisinske Senter as, - Nordre gate 12 VI.etg., - 7412 Trondheim