Debriefing

Temaet debriefing er igjen blitt aktualisert på bakgrunn av en artikkel som ble publisert i et engelsk tidsskrift for en tid tilbake. Artikkelen har vakt rimelig oppsikt og er til dels sterkt faglig kritisert for sine bastante konklusjoner. Hva er egentlig debriefing og hvilke råd er det grunnlag for å gi til redningspersonell i Norge?

Mens ingen kan tenke seg å dra ut i et oppdrag uten nødvendig briefing, orientering på forhånd, synes det fortsatt å råde en del usikkerhet med hensyn til behovet og den praktiske gjennomføringen av debriefing, bearbeidelse i efterkant, efter gjennomført oppdrag. I en klinisk psykiatrisk praksis er det trist å stadig registrere at redningspersonell har pådratt seg funksjonssvekkelse og redusert livskvalitet på bakgrunn av traumatiske opplevelser i sitt yrke. Tilstanden synes å anta en svært langsom utvikling og manifesterer seg først efter mange år, gjerne en 10-20 år. Tilstanden synes da å være fullstendig irreversibel, diagnostiseres ofte som en posttraumatisk stressforstyrrelse og for noen det medisinske grunnlaget for uførepensjon. Er det mulig å forebygge en slik uheldig sykdomsutvikling ved hjelp av enkle tiltak på arbeidsplassen i form av debrifing?

 

 

 

Det sier seg selv at rent forskningsmessig så er det umulig å kunne besvare dette spørsmålet eksakt. Det ville være uetisk å foreta en sammenlignende studie av grupper av redningspersonell der halvparten gjennomgår debriefing systematisk mens resten ikke gjør det. Vi sitter altså igjen med, og følger råd som er basert på, god faglig kunnskap og klinisk erfaring.

 

 

 

Debrifing kan godt betraktes som en form for ”behandling”, det vil si forebyggelse av en sykdomsutvikling. I så måte er det grunnlag for å hevde at debriefing i alle fall ikke vil kunne ha noen uheldige virkninger. Tradisjonelt deler vi gjerne debriefing inn i uformell og formell debriefing.

 

 

 

Den uformelle debriefing er den uformelle samtalen mellom innsatspersonell umiddelbart efter et utført oppdrag/påkjenning. Denne foregår helt uten  noen form for ledelse eller styring og er rett og slett den småpraten som foregår mellom kolleger når oppdraget er utført. Massiv klinisk erfaring tilsier at denne form for  ”utluftning” har en meget god effekt når det gjelder å få ryddet og sortert tanker rundt en psykisk påkjenning i et miljø hvor dette for de fleste av oss vil falle svært naturlig og ønskelig; i mitt eget arbeidsmiljø, sammen med egne kolleger. Slik uformell debriefing kan vare fra få minutter opp til en time eller to og det anbefales at arbeidsgiver legger forholdene til rette på arbeidsplassen slik at dette kan finne sted efter oppdrag uten hensyn til tjenesten for øvrig.

 

 

 

Den formelle debriefing er i motsetning til den uformelle langt strengere regissert. Det er viktig at alle involverte parter samles, de fleste vil  hevde at det er møteplikt, og vi deler gjerne den formelle debriefingen i to seanser. Først skal den tekniske gjennomgang ved de impliserte ledere fra de forskjellige etatene finne sted og hensikten er å gi alt personell et så fullstendig bilde av hendelsen som overhodet mulig. På den måte økes den individuelle forståelsen av hva som rent faktisk skjedde og grunnlaget for motsetningen mellom redningspersonell og redningsetater kan reduseres. Del 2 er en gjennomgang av de mer følelsesmessige sidene som en slik hendelse kan ha hatt. Det legges vekt på dels å orientere om akutte- og subakutte stressreaksjoner, dels å gi de involverte muligheten for selv å kunne gi uttrykk for opplevde stressreaksjoner. Seansen bør munne ut i en del praktiske råd for å kunne forebygge en sykdomsutvikling i tiden fremover.

 

 

 

Så vel ledere som kolleger i et arbeidsmiljø som er mer utsatt for psykiske påkjenninger enn gjennomsnittet i befolkningen, har et særskilt ansvar for å bidra til et godt arbeidsmiljø og ivaretagelse av hverandre. I forbindelse med debriefing efter større hendelser er det viktig å ha fokus på kolleger som har utsatt seg selv for fare og som har identifisert seg med hendelsen som sådan. Dette er personer som vil kunne bli definert som risikopersoner med tanke på en sykdomsutvikling.

 

 

 

I Norge er det heldigvis sjelden at vi har hendelser, ulykker og katastrofer av et slikt følelsesmessig omfang at det er grunnlag for en tverretatlig debriefing. Innen de fleste politidistrikter antas at behovet for dette vil være mindre enn en gang pr. år. Dette krever imidlertid at det finnes kvalifisert personell som kan bistå, eventuelt gjennomføre en debriefing når det er behov for det.

 

 

 

Avslutningsvis vil jeg gjerne gi uttrykk for at noe av det tristeste i min faglige hverdag er å få oversendt saker fra trygdekontoret med spørsmål om spesialistvurdering av redningspersonell som er i ferd med å falle ut av sitt arbeid. Jeg har ofte lurt på hvor arbeidsgiver og kolleger har vært i den første tiden efter en alvorlig påkjenning en kollega har vært utsatt for. Det skal så uendelig lite til, det at du bryr deg om dine kolleger og at det skapes et godt arbeidsmiljø der ”utluftning” av opplevelser og følelsesmessige reaksjoner blir legitimt, kan vise seg på mange måter å være en tidlig ”livsforsikring”.


Telefon: 47 48 30 00 - Telefaks: 94 77 00 03 - E-post post@setsaas.no Setsaas Medisinske Senter as, - Nordre gate 12 VI.etg., - 7412 Trondheim